Hvor mener du det er ehrrm... "mest naturlig" å finne igjen nøklene? Stem i bunnen av saken! FOTO: Erik Hanøy

Hvor mener du det er ehrrm… “mest naturlig” å finne igjen nøklene? Stem i bunnen av saken! FOTO: Erik Hanøy

Når jeg skal en tur ut av huset, så er det tre ting jeg ha med meg. Det er bilnøkler, lommebok og mobiltelefon. Sistnevnte er aldri langt unna, så den er det ikke noen problemer med, men de to førstnevnte glimrer stadig oftere med sitt fravær. «Har du sett lommeboken min?» har etter hvert blitt et vanlig spørsmål fra mine lepper.

I utgangspunktet er det ingen grunn til at det skal være slik, for jeg har et vanntett system. Når jeg kommer hjem, henger jeg bilnøklene i nøkkelskapet og lommeboken legges på kommoden. Enkelt og greit, og veldig praktisk når man skal ut igjen, for da vet jeg hvor jeg skal lete.

Ethvert perfekt system er imidlertid utsatt for en kritisk faktor, nemlig menneskelig svikt. Dersom jeg har mye å bære på når jeg låser opp døren, så hender det rett som det er at nøkler og lommebok ikke finner sin faste plass. Det kan være at bilnøklene havner handleposen, eller at lommeboken havner i jakkelommen.

Nå burde strengt tatt ikke dette medføre problemer, for på hvor mange steder kan de egentlig befinne seg? Er ikke nøklene i skapet, så er de i jakken, buksen eller i verste fall på kjøkkenbordet. Det har imidlertid vist seg at det finnes flere alternativer.

Jeg har funnet bilnøklene mine inne i badeskapet, bak DVD-spilleren til guttungen og nedimellom vedkubbene i stuen. Lommeboken har i tur og orden blitt lokalisert i skittentøykurven, i verktøykassen og av en eller annen uforståelig grunn oppe i en kasserolle, med lokket på.

Det stopper ikke der, jeg er også ekspert på å rote bort fjernkontrollen til TV. Den har blitt funnet igjen i kjøleskapet, i sekken jeg bruker når jeg går på fjellet, og til og med ved siden av badekaret. For ordens skyld, jeg har ikke TV på badet…

Hvordan er dette mulig? Selv om jeg har kommet godt inn i 40-årene, så har jeg da fremdeles ikke blitt dement, tror jeg. Hva foregikk egentlig i hjernen min da jeg plasserte fjernkontrollen ved siden av smøret i kjøleskapet? Takk og pris for at jeg ikke klarer å få gifteringen av fingeren…

Noen ganger er jeg så smart at jeg setter meg selv i store vanskeligheter. Vi skulle på ferie til Tyrkia og var litt sent ute. Jeg tok meg likevel tid til en siste runde for å sjekke at alt var ok inne i huset. Det var da det slo meg, at dersom noen ville stjele dekoderen min, så skulle de ihvertfall ikke få med seg dekoderkortet. Så i hui og hast fant jeg det perfekte gjemmested, der tyvene aldri ville finne på å lete. Deretter bar det av gårde på en herlig ferie til Tyrkia.

To uker senere var vi vel hjemme, og mer eller mindre umiddelbart kom spørsmålet fra ungene. «Pappa, hvor er kortet som skal være i dekoderen?».

For å gjøre en lang historie kort: Det kortet er ennå ikke funnet. Det geniale gjemmestedet viste seg å være så bra at jeg fire år senere fremdeles ikke husker hvor det er.

Jeg fikk imidlertid gleden av å betale kroner 290 for et nytt kort, samt at vi måtte klare oss uten TV i flere dager.

Finnes det egentlig håp for slike som meg? Hvordan vil situasjonen være om for eksempel ti år, når jeg for alvor begynner å nærme meg alderdommen?

Jeg tror faktisk at den vil være bedre, for utviklingen går rette veien. Flere og flere  duppedingser smeltes sammen til en superdings, og det finnes heldigvis èn gjenstand som jeg alltid har kontroll på. Min redning vil være at man i 2025 sannsynligvis bruker mobiltelefonen både som kredittkort, bilnøkkel og fjernkontroll.

Hvor har du opplevd å finne igjen nøkler, lommebok og fjernkontroll?

Se resultater

Loading ... Loading ...

Er ikke alternativene våre gode nok? Bruk kommentarfeltet under til å fortelle hvor din lommebok, dine nøkler og din fjernkontroll har vært!